Uhemmet og ærlig

Jeg er en fattet mann. De fleste sosiale situasjoner håndteres til både punkt og prikke innenfor den aktuelle normen som er gjeldende. Du kan si at i noen situasjoner hemmes jeg til og med av normene, og den alltid overhengende janteloven som unektelig har slått rot i vårt samfunn. Når situasjoner oppstår der jeg er omringet av folk jeg ikke kjenner kommer jeg alltid til å være forsiktig i starten, og jeg vil sjeldent være den som tar ordet først eller roper høyest.

Med et herlig unntak, når TIL skårer mål på Alfheim.

Når TIL ruller opp et herlig angrep hvor en av ungguttene elegant tar i mot ballen på motstanderens 16-meter og flikker den ut til siden hvor en ventende midtbanebulldog drar ballen med seg inn og banker den bak gjestenes målmann, da er det lov til å være den du virkelig er. Om bare for et lite sekund før jeg igjen husker hvor jeg er, og litt flaut retter på lua som havnet på skeive i den elleville jubelscenen, så er det da jeg er på mitt mest ærlige. Det er noe med å se ballen gå i mål som snakker direkte til urmennesket i meg, og som ber meg legge alt jeg har lært av sosiale normer og regler på hylla for et øyeblikk. Når ballen går i mål er det lov å reise seg fra plassen sin og brøle, jaaa, så høyt du kan! Følelsen er antakeligvis enestående, og aldri finner du meg mer uhemmet enn i det øyeblikket.
Mitt ønske er at Tromsø Idrettslag skal gjøre meg ærlig og uhemmet mange ganger denne sesongen så jeg kan brøle ut av glede sammen med alle de andre "normale" menneskene som inntar Alfheim stadion når TIL spiller hjemmekamper.

Heia TIL!

Kunsten å provosere

Hadde du hørt om litteraturfestivalen på Lillehammer før David irving ble invitert dit? Ikke jeg heller. Det må vel mildt sagt kunne kalles et vellykket markedsføringsstunt. Ikke bare for arrangøren av festivalen, men for Holocaust-fornekteren Irving også. Jeg har ikke lest bøkene hans, og kommer antakeligvis ikke til å gjøre det. Jeg liker ikke å bli provosert.

Slik jeg ser det er det vel liten tvil om at Holocaust inntraff. Så hvorfor klarer en gråhåret, kverulant mann med stålulløyenbryn å provosere så mange? Han skal selvsagt få ha sin mening som alle andre. Selv hevder han bare å ha gjengitt dokumenter fra 2. verdenskrig. I en rettsak mot han ble han anklaget for å ha tuklet med beviser fra krigen. Til sitt forsvar sier han at rettsaken mot han var en konspirasjon og at vitnene ble instruert av motparten til å tale usant. VGs reporter spurte om det ikke blir for enkelt å skylde på konspirasjon?

Irving svarte, sitat: I know what happened. Sitat slutt.

Det som er påfallende i dette tilfellet er at Irivings rolle i det hele er veldig lik rollen ”helten” har i filmer/TV-serier osv. Han blir konspirert mot, men fortsetter å jobbe målrettet for å fortelle sin versjon av hva som har hendt. Til og med folket har vendt han ryggen, men han fortsetter. David Irving later jo til å virkelig tro på det han snakker om. Kanskje Holocaust aldri skjedde?

Eller kanskje han bare elsker oppmerksomheten, og boksalget det fører til?

For hva er det egentlig som skjer når vi demonstrerer mot han, avbestiller hotellrommet hans og kollektivt forviser han fra landet? Vi gir han den publisiteten han var på jakt etter. Han er ingen dåre heller. Han sier det til og med rett ut. På vei ut av landet kan han fortelle at han er fornøyd med publisiteten og TV-intervjuet.

Oppdraget er utført, sier David Irving.

Alle elsker å hate en provokatør. Men den negative effekten av demonstrasjonene oppveier den positive i dette tilfellet.

Sluttresultat: David Irving – Sinte demonstranter 1-0

Røyksugen?

Er du røyksugen? Du kjenner følelsen. Du har ikke tatt deg en eneste sigarett hele dagen. Skrubbsulten er du og. Etter en lang middag parkerer du deg på den solfylte terrassen. Sommervarmen går i et med temperaturen inne. Sola er over sitt høyeste punkt for dagen og har begynt turen ned mot fjellsiden i øst. Sigarettpakken glinser litt i sola på grunn av plastikken som kler den, og du river den av som om du var forgiftet og sigaretten var eneste motgift. Røyken er litt tørr, og flammen fra sigarettennern fyrer på nesten før den har berørt sammensetningen av papir og tobakk i enden av sigaretten. Du hører at det knitrer, og du kjenner røyken fylle lungene. I det du puster ut er hjerterytmen din allerede sunket. Det er stille rundt deg, bare lyden av en liten kjøttmeis som kvittrer i et tre like bortenfor forstyrrer freden. Nå er du avslappet. Hvorfor skulle du noensinne ville gi opp røykingen?

Vel. Jeg har en grunn. Flere faktsik.

For det første dreper det flere mennesker enn bade Hitler, Stalin og Kim Jong Il har klart. Visstnok over 400 000 mennesker hvert år bare I USA. For et morsomt skråblikk på temaet anbefaler jeg alle å se denne filmen.

En litt uforsiktig Amerikaner tok I forrige uke påstanden om at røyk skader ikke bare deg selv, men også de rundt deg til et helt nytt nivå. Som nesten alle vet er bensin Ganske brannfarlig og temperaturen på en sigarettglo ligger vel på ca. 6000 grader celcius. Dette matte gå galt. Kortenktheten er nesten skremmende i denne situasjonen.

Han gjorde meg i det minste glad for at jeg ikke røyker lengre.

Ett barn rekker for oss

Jeg kom over en artikkel via den svenske avisen Dagens Nyheter nylig. Et ungt par kunne fortelle at de har fått en flott liten gutt, og lever sammen som en lykkelig liten familie. De bestemte seg før gutten ble født for at de ikke ønsket flere barn. Jeg har aldri hørt noen si det før: Ett barn rekker.

Og hvorfor skulle det ikke rekke? Som det kommer fram av artikkelen er reaksjonene fra folk ofte negative når de forteller at de ikke skal ha flere barn. De fleste spår at gutten kommer til å bli ensom og bortskjemt.

Vel. For det første er jeg litt rystet over synsingen fra folk. Er det gitt at ett barn som ikke har søsken skal bli ensomt? Jeg vokste selv opp med mine to yngre søstre og en storebror. Men jeg tilbrakte jo all fritid jeg kunne med kompisene mine. Ikke et ondt ord om mine søsken. Vi hadde våre feider som alle andre, men som barn var det ikke de jeg ville tilbringe mest tid sammen med, og den følelsen var gjensidig. Poenget er at man ikke automatisk blir ensom av å være enebarn. Det kommer selvsagt litt an på hva foreldrene legger opp til, og personligheten til barnet.


Illustrasjonsfoto av Min nevø Niklas, som forøvrig har en lillesøster.
Fotograf: Tor Egil Markussen



Det må vel strengt tatt også kunne kalles frekt å si til et foreldrepar at barnet deres kommer til å bli bortskjemt. Personlig ville jeg nok blitt mer fornærmet enn Jesse Owens ville blitt på en 7-timers biltur sammen med Adolf Hitler om noen hadde sagt det samme til meg. Det må da være opp til enhver forelder om barnet skal skjemmes bort eller ikke? Det går da an å skjemme bort 5 barn like lett som ett? Som kvinnen i artikkelen så fint sier det; Vi vil gjerne skjemme bort barnet vårt, men den dagen han slutter å være takknemlig vil vi slutte å skjemme han bort. Vi kommer til å lære han at man ikke kan få alt.

Hun forteller og at noen ganger lyver hun til folk hun ikke kjenner som lurer på når neste barn kommer og sier at det blir 3 år til neste. Hvorfor skal hun føle seg så utrygg at hun må det?

Neste gang håper jeg du spør om de har tenkt til å få flere barn. Ikke anta at de skal ha det. For som vi vet:

Assumption is the mother of all fuckups

Syndebukk

Hva driver et menneske til å drepe tre andre i et groteskt utbrudd? En psykose. Psykose, fra gresk betyr "Abnorm tilstand", og er akkurat hva det høres ut som. Egentlig er det et samlebegrep for flere psykiske sykdommer, og nå har altså en manns kamp mot hans eget hode gjort han til drapsmann her i Tromsø. Spørsmålene popper opp overalt i media. Hvem har skylden? Når har denne mannen blitt sviktet av helsevesenet?

Hva er det med vår trang til å finne noen å legge skylden på? Ordet syndebukk er en bibelsk referanse fra 3. mosebok, hvor alle syndene fra Israelittene plasseres på hodet til en bukk og bukken jages ut i ørkenen, og dermed vekk fra folket. En enkel løsning får man si. Plutselig var de som har jobbet for mannens helse de tre bukkene bruse.

Jeg mener det blir for enkelt å rope på dødsstraffen her, som jeg har hørt flere mennesker etterlyse etter dette trippeldrapet. Det er en forferdelig situasjon. Men vi vet lite om både motiv og hvilken tilstand denne mannen befant seg i. Han skal heller ikke forsvares i senk av akkurat samme grunn. Om du ser saken fra den ene siden står den 38 år gamle mannen fra Båtsfjord ene og alene ansvarlig for sine handlinger. Men vi må nok også innse at han var syk. Det finnes vel de som skylder det hele på hans ondskap, som jeg heller ikke er sikker på at eksisterer.

Vel. Det er såvidt meg bekjent ingen synske psykologer/psykiatere som har behandlet denne mannen. Det skal godt gjøres å forutse et drap, og hva er det som gjør at vi er så opptatt av å stille noen ansvarlig? Da mener jeg spesielt noen andre enn drapsmannen. Er det ikke mulig at denne saken faktisk er resultatet av en rekke med uheldige tilfeldigheter?

Det som er trist er at de tre syndebukkene Bruse tvilsomt kommer seg til Seters, under brua sitter det et langt mer aggresivt troll enn det i eventret som kommer til å sluke dem levnede.

Jens Bjørneboe sa:

Spør meg om "skyld"! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva én har syndet, har vi alle gjort.


Jeg liker ikke ordet skyld. Det misbrukes ofte.

Min personlighet, grovt sett

Jeg er egentlig et ryddig menneske. La oss si at vi kaller det en blå egenskap. Men samtidig har jeg noe grønt i meg, den grønne egenskapen er at jeg ofte har beov for forandring rundt meg og jeg blir fort rastløs. Dermed er det veldig lite ved det å rydde opp som tiltaler meg. Det har jeg jo gjort tusen ganger før. Topp det hele med å si at jeg har den røde egenskapen at jeg er et følelsesmenneske.

Etter en fest med fri bar som strakk seg til 6-tiden i dag tidlig er den røde siden min forsterket med typiske søndagsnerver. Hvor livet er en dans på røde roser. Bare at jeg er rosene og det er elefanter med ballerinaskjørt som danser på dem.

Jeg er en rødgrønnblå person. Det blir jo bare rot egentlig. Litt som her i leiligheten. Jeg skal rydde snart.




En sexy bildesammensetning av BG4-bofellesskapet. Mangler bare lille Wasmuth.

Ny spaltist - Instant Integrity

Da jeg følte det nødvendig å oppgradere bloggen på et vis har jeg innhentet ekstern hjelp fra en av de mest troverdige menneskene jeg kjenner. Ikke bare er hun datter av Nordkalottens høyst respekterte/fryktede Lensmann/Sheriff. Hun har et smart hode på skuldrene og et fantastisk konkurranseinnstinkt. Det er min glede å presentere Susanne Dyrstad med sin nye spalte:

Susannes Kjerringråd

Spalten er å finne i venstre kolonne til enhver tid, og jeg har gitt Susanne kunstnerisk frihet til å skrive hva hun enn måtte ønske i spalten. Men enn så lenge er temaet kjerringråd.

For å berolige min faste leserskare på 2-5 mennesker, da medregnet mine foreldre, fortsetter bloggen med dagsaktuelle temaer og bilder fra siste tids hendelser som før.